Vinkelkontakt-kulelager

Denne typen lagre blir som regel brukt i fri-enden på akslinger for å hovedsaklig ta opp aksielle krefter. Ved å ha en brøsting som man kan legge lageret inntil, og ved å plassere ytterringen i et frittliggende hus kan man stille f.eks. klaringer mellom hus og impeller(ene) i væskeringskompressorer. Disse lagrene (vinkelkontakt) er konstruert slik at de både kan ta opp aksielle og radielle krefter. Siden de har kuler tillater det bruk under store hastigheter, men med noe begrenset belastning. Der man  trenger noe som tåler store krefter bør man heller vurdere et konisk rullelager. I væskeringskompressorer bruker man denne typen lagre i fri-enden (vekk fra motor), der vi stiller klaringen med skims. I kuplingsenden kan man bruke et rullelager (for å ta opp de radielle kreftene/vekten fra akslingen) med fri innerring, som tillater noe vandring som følge av justeringene av klaringen. En type lager som ofte brukes er "skf explorer", dette er skf sin serie av lagre med løs innerring.

Vinkelkontaktlagre kan monteres på flere måter, og der er viktig å vite om forskjellene. Man nå merke seg at denne typen lagre kun takler belastning fra en side. Det er vanlig å skimse en gitt menge mellom lagrene.

Fra venstre:

Man kan montre lage enkeltvis, men man kan da ta opp moderate, konstante belastninger fra akslinger uten aksiell vandring. 

I back-to-back montering (O-montering) ligger ytterringene an mot hverandre, og blir derfor faste. Innerringene, blir "løse"/slarkete i denne monteringen. b-t-b er kjekk når man skal motere lagrene inn i et hus/hylse.

I Face-to-face montering (X-montering) ligger inneringene mot hverandre, slik at ytterringene blir løse. Dette er praktisk nå lagrene skal presses på en aksling. 

Tandem montering bruker vi når vi forventer spesiell mye aksielt press en vei. 

Vi ser av monteringsanvisningen at belastningen skal treffe den tykkere kanten av ringene. Felles for både X og O monterte lagre ar at de kan ta opp belastninger alle veier, og låser til en viss grad akslingen. 

Sprinkleranlegg

Vi skiller sprinkleranlegg inn i to typer.

I våt-anlegg er rørene fylt med vann til enhver tid. Denne typen anlegg er den vanligste i offentlige bygninger, mest fordi konstruksjonen er meget enkel og krever lite vedlikehold. Denne typen anlegg har konstant vanntrykk og styres av individuelle termisk følsomme mekaniskermer ved hver enkelt dyse. 

Dette er væskefylte glassampuller som sprekker ved en forutbestemt temperatur. Denne typen anlegg har rask respons, da men ikke trenger å vente på væsketilførsel. Svakheten i denne typen anlegg er faren for frost. Da benytter man heller et tørranlegg. En annen marginal svakhet er at kun dysene over områder som allerede er utsatt for stor temperatur utløses, slik at man ikke oppnår noe preventiv effekt ved å kjøle ned omkringliggende områder. Det kan hindre brannen i å spre seg videre. På den positive siden minsker våt-anleggene faren for større vannskader ved brann.

Tørranlegg eller delugeanlegg, er vanlige der fare for brannspredning er stor, eller rørene er utsatt for lav temperatur. Denne typen anlegg er derfor mye brukt i industrien, da den f.eks. er godt egnet til å omkranse kjemikalietanker. Anlegget består av rør med åpne dyser, med en delugeventil, ofte montert på trykksiden til en sentrifugalpumpe. Denne ventilen utløses mekaniske, elektrisk (sensor) eller manuelt ved en brann. Det essensielle er at denne ventilen ikke kan lukkes etter at den har blitt åpnet. Det vil så at man kun kan stoppe vannet ved å stanse pumpen eller øvrig vanntilførsel.
Siden denne ventilen er så viktig for anlegget er det viktig at man setter den opp riktig (video). 

Funksjon, spjeldventil i delugeanlegg. Denne utforminen er mindre vanlig siden man kan stenge den etter bruk. Denne blir både automatisk og/eller manuelt operert.

Normal deluge-ventil